Voksen?

Jeg stiller et åpent spørsmål til alle lesere (knis):
Er man blitt voksen når man sitter på kafé og i fullt alvor diskuterer vaskemaskinproblemer med vennene sine? Er dette kanskje selve definisjonen på det å være voksen?

Vil gjengi deler av min, Ragnes og Marevas samtale i går:

Mareva: Jeg hadde vaskedag i dag, men huseieren hadde sine klær i maskina, så jeg fikk ikke vaska.
Tina: Du kan bare vaske i vår maskin hvis du vil altså.
Ragne: Du kunne få vasket i min også, men den funker jo ikke. Den går i tjue minutter og klærne blir ikke rene engang.
Tina: Enn vår da, den varer i minst tre timer!! Og i går kveld vaska noen klær til klokka to om natta. Tror jeg må snakke med sjefen i blokka altså.

(Fritt gjengitt etter hukommelsen. Mareva snakker ikke norsk, dialogen er oversatt fra engelsk).

(Fotnote: tror jeg er litt skada av å skrive semesteroppgave).

Pannekaketyveriet om natten

Det var en gang at Tina lagde seg pannekaker til middag. Hun spiste alle unntatt én. (Se bildet: Slik så det ut da hun var ferdig å steike alle pannekakene). Hun la den gjenværende pannekaken på et fat, og planla å spise den senere. Morgenen etter ringte alarmen klokka sju; Tina måtte dra på bakeriet og kjøpe brød, hun hadde nemlig ingen mat i huset.

Hun orket ikke å stå opp så tidlig, og tenkte "Men jeg kan jo bare spise pannekaken fra i går til frokost!" I en halvtime lå hun og koste seg med denne tanken. Hun sto opp, skrubbsulten, bare for å finne pannekakefatet TOMT! Sjokkert lette hun gjennom hele kjøkkenet, uten å finne en gang en liten pannekakesmule!

Hun slo seg til ro med tanken på at noen hadde tatt pannekaken, og bestemte seg for å ta noen andre sin melk til frokostblandingen sin (hun hadde nemlig ikke melk selv). Men i kjøleskapet var ingen melkedråpe å finne i det hele tatt. Det ble til slutt to knekkebrød med eggerøre til frokost.

Senere på dagen spurte hun alle flatkameratene sine om de hadde tatt pannekaken fra kjøkkenet, men de svarte alle nei. Fortsatt er dette mysteriet uløst, og Tina husker ennå frustrasjonen hun følte denne skjebnesvangre morgenen.

Har du tips om pannekaketyveriet i Reykjavik - kontakt Tina (legg igjen en kommentar, helst ikke anonym!).

Multispråklig...

Nå er jeg rimelig språkforvirra altså.

Bare så dette skal være klart, jeg kan å spørre "Vil du ha en pose?", på opptil flere språk...
*Norsk/svensk/dansk sier jo seg selv, og engelsk også.
*Islandsk: Viltu poka?
*Tysk: Möchten Sie eine tüte?
*Fransk: Voulez vous un sac?
*Polsk: kan jeg å si, men ikke å skrive.. På polsk er det forresten to varianter, en til kvinner og en til menn.

Og alt dette har jeg faktisk fått brukt! Det største problemet kom med de franske, fordi de fortsatte da å prate på fransk, uten at jeg forsto noe særlig..
De tyske får som oftest latterkrampe, mens de norske blir sure fordi jeg ikke informerte dem om at jeg var norsk da de kom inn døra (de liker vel ikke at jeg forstår dem, men hallo!).
Ei polsk dame jeg sa det til begynte å rope til alle i køa: "This woman, she speaks Poland!". Og så fikk hun loset alle venninnene sine bort til kassa, så måtte jeg si det til alle dem også.

Men i dag kom det en dame til meg, som kunne spørre på islandsk hva en vare kostet, men hun forsto ikke svaret verken på islandsk eller engelsk. Hun var spansk, kunne hun informere om på islandsk. Så da tørket jeg støvet av spanskkunnskapene på ett sekund, og svarte "dos". For alt vi har koster 2-, 4- eller 800. Så spurte hun om noe annet, og da fikk jeg svare "ocho" (er det ikke sånn da?). Og så kunne jeg si gracias da hun ga meg penger. Da var jeg ganske stolt etterpå.

Problemet kommer når man står og tenker tall på spansk, bak i køa står en islender og spør om ett eller annet, og en amerikaner kommer og lurer på pris.

Tre språk på en gang - det er slitsomt det!

Tre små kinesere... hvor?

Husker du sangen "Tre små kinesere på Højbroplads, satt og spilte på en kontrabass. Så kom en konstabel, spurte hva det var.. Tre små kinesere på Højbroplads"? Man kan også bytte ut alle vokalene med én annen vokal, som for eksempel i eller å. Veldig morsomt.

Denne sangen hadde også vi glemt, helt til i kveld! Jeg, Ragne og en dansk kagemand, begynte å tenke på hvor i alle dager Højbroplads var. Eller, Høybroplass, som jeg antok det het (og ja, først tenkte jeg det kanskje var i Oslo).

Etter knakende hjerner og masse fundering, gikk vi rett til Google. Dette skulle vi til bunns i. Å skrive Høybroplass ga ingen andre resultater enn en morsom blogg, der forfatteren funderte på akkurat det samme som vi. Da vi søkte på Højbroplads og fikk opp et bilde, utbrøt den danske kagemanden: "Åååh, er det der". Og det viste seg at han hadde gått over den plassen "en million ganger" (han sa det selv, i alle fall).

Så nå går vi rundt med sangen på hjernen, og flere ubesvarte spørsmål, blant annet om opphavet til denne sangen. Og vi har også en god idé.....

Dette er visstnok Højbroplads. (Beklager til den personen som jeg har stjålet bildet av, men det går til en god sak).

Dette bildet heter faktisk Musikanter på Højbroplads (takk, Google). Jeg synes det er ganske morsomt, men det hadde vært bedre om de var kinesere! (Eller kanskje de er, bare et stykke tilbake i slekta?).


Tri smi kinisiri pi Hibripliss.... (lykke til med å få sangen ut av hodet!)

Bussfunderinger

Nå skal jeg komme med en fundering, og et stort irritasjonsmoment. Når jeg skal hjem fra jobb må jeg ta buss. Det varierer litt når jeg slutter på jobb, så som oftest må jeg vente en stund på bussen. Men her er det rare. Når jeg kommer på bussholdeplassen og ser at jeg må vente i et kvarter, så blir jeg irritert. Og i tillegg kommer bussen ALLTID noen minutter for sent. MEN, når jeg er like ved bussholdeplassen (ikke i en avstand som tillater meg å løpe for å rekke bussen), da går bussen omtrent før tida! I alle fall så presis på slaget at det er fælt. Så jeg må alltid se bussen kjøre rett foran øynene på meg.



Hvorfor? Kanskje bussene i Reykjavik timer det så de aldri skal passe med når jeg kommer til holdeplassen. Teit. Det burde vært omvendt, for sene når jeg er like ved holdeplassen, på slaget når jeg har venta i et kvarter!

Spennende dag på universitetet

Faktisk var det spennende i dag,
elever og lærere i godt lag.
Startet med enkel grammatikk (!), så kaffe.
Da var det tid for å daffe.
Etterpå islandsk språk,
noen kjedet seg og laget ståk.

Så hadde vi kulturundervisning.
Da lærte vi om teaterting.
Til slutt gikk jeg på en historieleksjon frivillig,
den var veldig bra og helt utrolig billig. (gratis).

Vi gikk med professoren til museet,
der tok jeg bilde av et skjelett! [skjeele:t]

Mine favorittord-/uttrykk på islandsk

òkeypis (uttales åokepis) - gratis.
eitthvað - noenting.
langt i burtu - langt borte.
sniðugt - snedig.

Hva man lærer av å bo for seg selv

Her er en rekke ting jeg har oppdaget etter å ha bodd alene siden 26. august. (Alene i denne sammenhengen betyr altså å bo borte fra foreldre, og at man forsørger seg selv).

*Mat er dyrt
*Man spiser mye mer mat enn man egentlig tror. Ergo - mat er en stor utgiftspost.
*Det er bra kjedelig å spise alene. Spesielt middag.

*Det er godt å bare tenke på seg selv!! Unntatt at man må vaske opp enda bedre på kjøkkenet etter seg her enn hjemme, fordi her er det flatkameratene og ikke familien som kommer etter deg.. (Flatkamerater: De man deler leilighet med. Kommer fra engelsk: flatmates).

*Jeg kan å bake brød. Godt brød.
*Handleposer fulle av mel er tunge å bære.

*En radiator er ikke en stygg ting. Det er verdens beste oppfinnelse!
*Nyvaskede sokker som tørker på radiatoren avgir nydelig lukt, så hele rommet dufter skyllemiddel.

*Buss er bedre enn bil.
*Det er kjekt å bo uten småsøsken når man skal studere (unnskyld...)

*Guri meg så mange redskaper og basisråvarer man trenger på kjøkkenet! Men det kan også gjøres primitivt.

*Oppvaskmaskin er fint.
*Mikrobølgeovn er fint.
*Brødrister er fint.
*Når man er vant til å ha de tre ovenstående instrumentene lett tilgjengelige og brått blir revet fra dem, vil man savne dem.

*Brødrister er det ebste middelet mot gammel brød. Uten brødrister må man varme brødet i panna eller ovnen. Tungvint.

*Uno er artig og flatkamerater er det koseligste i verden!


Dette har jeg ikke lært etter å ha bodd alene i over to måneder:
*Hvordan i alle dager skal man varme opp gårsdagens middag uten mikrobølgeovn?!